Blue is your favourite colour
"Livet vi lever, har alltid minst to lag rundt seg. Det fyrste er kroppen. Det andre er romma vi ferdes i enten dei er i heimen, familien, arbeidet, den geografiske plassen eller reisemålet. Livsfortellinga vår er flettverket av desse to faktorane..." (Bjørn Hatterud, Mjøsa rundt med mor)
Noe vanlig er noe som forekommer ofte. Noe vi er vant til å se. Som en solnedgang.
Utstillingen består av et rom, møbler, pyntegjenstander og en TV. På TV-en vises en video, hvor stemmene til tre søstre høres. Tre søstre som fyller ulike kriterier, og har ulike perspektiver.
"Vi er tre søstre, som er både barn og voksne, samtidig. Vi lever både før og nå."
Rommet er innredet som en fellesstue. Møblene er lånt, og hentet fra et konkret sted. Rommet gjenskapes i gallerirommet. TV, stoler, bord og pyntegjenstander er spesielt utvalgt for å skape en hjemlig atmosfære, og de fyller visse kriterier. Det er pyntet med omsorg.
//
«The life we live always has at least two layers around it. The first is the body. Secondly the rooms that we inhabit, whether they are at home, family, work, the geographic location or destination. Our life story is the interweaving of these two factors» (Bjørn Hatterud, Mjøsa rundt med mor).
Something ordinary is something that happens often. Something we are used to seeing. Like a sunset.The exhibition consists of a room, furniture, living room ornaments and a TV. The TV shows a video, where the voices of three sisters are heard. Three sisters who meet different criteria, and have different perspectives.
"We are three sisters, who are both children and adults, at the same time. We live in the past and in the present."
The room is furnished as a common room. The furniture is borrowed, and lend from a specific place. The common room is recreated in the gallery space. TV, chairs, tables and ornaments are specifically chosen to create a homely atmosphere, and they meet certain criteria. They are placed with care. Se mindre
Om å se sola
Av Bjørn Hatterud Når søstera i Hanne Nilsen Nygårds video maler sola, så er det fordi hun liker dens farger, det oransje, røde og blå. Særlig det blå er hun opptatt av. Søstera har en ikke nærmere beskrevet kognitiv funksjonsvariasjon, en utviklingshemning, som gjør at hun fremdeles er som et barn, ifølge videoens forteller.
For videoens forteller er det imidlertid alltid et filter når hun ser på sola. Det dukker opp mørke felter opp som skygger for solas klare farger. For søstera derimot er det ikke slik, for henne er fargene alltid klare. Søstera beskrives som kognitivt stillestående. Men, som stillestående ser hun sola klarere.
Etter hvert som fortellingen i videoen spiller fram, skjønner vi smerten som familien har følt over å måtte passe på det annerledes barnet. Arbeidet og ansvaret og det felles prosjektet om å skjerme både søstera og familien mot det åpenbare faktumet, at søstera er annerledes. Hun ser verden annerledes. Og at man kan bli sliten av å omgås folk som ser verden annerledes.
Et sentralt spørsmål i videoen er om man kan tillate seg å være sint på en person med kognitiv funksjonsvariasjon. Spørsmålet kan virke ufølsomt, men det er det ikke. For det er slik at om man skal kunne virkelig stole på noen og være glad i noen, så må vedkommende kunne vite om og erfare vårt sinne og omvendt.
Ved å skjerme søstera mot familiens sterke følelsesuttrykk, har samtidig familien kanskje distansert seg fra henne? Tryggheten de har laget for seg selv og henne, har samtidig gjort henne fjernere for henne.
Videoen vises i et rom med institusjonsmøbler. Disse er lånt fra en bolig for utviklingshemmede. Mange har skrevet klokt om slike institusjoner, både om deres inhumane sider og deres nødvendighet.
Institusjonalisering av utviklingshemmede har en grim historie, fra internering sammen med psykisk syke, kriminelle og seksuelle avvikere, via slavearbeid på kommunalt legd, til de store sentralinstitusjonene som var hovedtilbudet de første førti årene etter krigen. Etter hvert ble det somatiske helsetilbudet for utviklingshemmede så mye bedre at selv de med Downs fikk lang forventet livslengde. Når man ikke lenger forventet at de med kognitiv funksjonsvariasjon skulle dø tidlig, ble det behov for et helt annet tilbud enn rene oppsamlingsanstalter.
Etter HVPU-reformen fra 1991 av skulle kommunene selv ta seg av sine utviklingshemmede, og de fleste store institusjoner ble lagt ned. Målet var en nærhet i omsorgen, for mange var dette et stort framskritt. Likevel opplever mange med utviklingshemninger at deres daglige bo- og aktivitetstilbud er lite stimulerende og for lite individuelt tilpasset.
Årsakene ligger sjelden i vond vilje, men i rutiner, manglende midler og i mentaliteter i samfunnet. Ofte så søker samfunnet etter sosial normalitet og tilpasning. Finner man en måte man synes funker, så holder man seg lettest til denne. Selv om man kanskje ender opp med omsorg som ikke er optimal, som viderefører den utviklingshemmedes rolle som utenfor. Som en man ikke møter med ekte følelser.
Videoen er ikke tendensiøs, den har ikke et politisk program. Men jeg opplever det som at fortellerstemmen spør oss om hvorfor vi ønsker at de med kognitiv funksjonsvariasjon skal framstå som normale. Å kunne se solas farger uten filter er kanskje ikke normalt. Men det er vakkert!